Tidligere i år utga jeg boken "Veien til glemselens tåke": forhistorien til en serie jeg holder på å fullføre for tiden.
I min bok er han en gammel mann, preget av alzheimer og revmatiske lidelser. Han bruker mye av sin tid på minner om livet han har levd- og kvinnene han elsket: Ida og Franziska (Fanny)
En gang var han en mann med glødende idealer om å skape et samfunn bygget på likhet for alle – og å bedre folks levekår i kolonien.
Hans ambisjoner var å danne et mønstersamfunn hvor svarte og hvite fikk samme utdannelse og rettssystemet skulle bygge på likhet for loven.
Men virkeligheten han møtte tvang ham til å inngå kompromisser han skulle slite med resten av sitt liv.
Til tross for dette ble han beskyldt for å elske de innfødte mer enn sine egne landsmenn. Han ble fordrevet fra sin stilling og vendte hjem til et Tyskland som hadde endret seg diametralt fra det landet han en gang forlot...
Han er nå en syk og fattig mann, tvunget til å bo med sin kone og hennes jødiske elsker på hans luksuriøse slott.
Det er i dette miljøet de to brødrene – Albert og Hermann Göring vokser opp. Den ene kommer en gang til å bli en av vår tids mest beryktede personer, medgrunnlegger av nazismen og titulert som Hitlers arvtager.
Hans yngre bror, vil derimot oftre sitt liv, sin økonomi og frihet for å redde så mange mennesker han makter fra konsentrasjonsleirer og død.
Her kommer de fem første kapitlene i "Veien til glemselens tåke", forhistorien til serien om de to brødrene Albert og Hermann Göring:
Uansett om du liker dem eller ikke, vil jeg sette stor pris på om du legger igjen en tilbakemelding.
1: Heinrich
Veldenstein slott, august 1901
Den sekstitre-årige Heinrich Ernst Heinrich Göring satt, som vanlig, ved vinduet i sin lille del av Veldenstein slott. Derfra kunne han se ut over åsene som omga den lille byen Neuhaus an der Pegnitz.
Morgensolen traff steinmurene og fikk dem til å gløde svakt.
Avisen lå åpen foran ham, men fingrene som hvilte på papiret dirret. Heinrich trakk hånden raskt til seg, som om han ikke ville at noen — ikke engang han selv — skulle se skjelvingen.
Han ble sittende et øyeblikk, ryggen litt for rett, blikket festet på landskapet da han oppdaget en bevegelse i slottets fjellvegg. Var det et dyr? Resolutt grep han kikkerten og rettet den mot skrenten.
I neste øyeblikk spratt han opp. Kikkerten traff gulvet med et smell idet han hastet barfot over borggården. Heinrich beveget seg raskere enn han hadde gjort på lenge. Steinene skar i føttene, men han merket det ikke — for der, i skrenten, klamret hans åtte år gamle sønn, Hermann, seg fast.
Ansiktet strammet seg. Gutten hadde alltid søkt høyder og klatret litt lenger enn andre barn, som om han ønsket å bevise noe for dem. Nå hang han med én hånd i fjellsiden, mens han presset noe mot brystet med den andre. Han så ikke redd ut. Tvert imot glitret øynene av stolthet da han oppdaget faren.
Heinrich våget ikke å rope, men lente seg utover kanten, hjertet hamret. Hendene skalv mer enn vanlig, men han presset dem mot steinen for å skjule det.
«Hei, far. Se hva jeg fant!» ropte gutten og strakte den ene armen frem. Den andre hånden klamret seg til en liten busk som allerede var i ferd med å gi etter.
Heinrich åpnet munnen, men ingen lyd kom ut. Halsen strammet seg. Gjennom hele sin karriere hadde Heinrich ropt kommandoer til store mengder av menn — men nå, overfor sin egen sønn, sviktet stemmen.
Busken revnet. Hermann mistet fotfestet et øyeblikk, og et glimt av forskrekkelse fór over ansiktet hans.
I samme sekund kastet Heinrich seg frem og fikk tak i guttens arm. Fingrene gled et øyeblikk, men han dro ham opp i sikkerhet.
Da gutten var på fast grunn, ble Heinrich stående med hodet bøyd og skuldrene hevet.
Hermann så ned.
Adrenalinet brant i Heinrichs kropp. «Hermann Göring! Har du gått fullstendig fra vettet!? Forstår du hva som kunne skjedd om du falt?»
Gutten så på ham, mer forvirret enn redd. Blikket flakket. «Men uglen, far. Den har skadet vingen.»
«Kjære Hermann… Det er stupbratt her - og flere titalls meter ned. Forstår du ikke..?»
Heinrich bøyde seg frem og tittet på den lille skapningen som gutten fortsatt holdt mot brystet. Mest for å roe seg ned og hente inn pusten.
«Den er en vakker liten skapning,» sa han. «men du må love meg aldri å gjøre noe lignende igjen. Det kunne gått veldig galt Hermann. Vi vil ikke miste deg.»
I samme øyeblikk kom Heinrichs kone, førtiett år gamle Fanny, løpende. Hun holdt kjolen løftet for ikke å snuble. Ansiktet var blekt.
«Hva er det som har skjedd!?» stemmen var skarp, men skjelvingen avslørte panikken bakenfor ordene. «Du har vel ikke klatret i fjellsiden? Har du fullstendig mistet vettet?»
«Jeg måtte redde uglen,» gjentok gutten, som om det forklarte alt.
Fannys pust hakket — så kom slaget, mer av skrekk enn sinne. «Det gjør du aldri igjen.»
Hermann vaklet et halvt skritt bakover. Fanny så ut til å angre i samme sekund; hånden hennes ble hengende i luften, som om hun ikke forsto at den tilhørte henne. Hun åpnet munnen for å si noe, men ordene kom ikke.
Hermann stirret vantro på henne et øyeblikk, før blikket endret seg og fikk en mørk glød. Det var som om noe lukket seg i ham.
«Slutt å skrike,» sa han iskaldt. Stemmen var ikke høy, men den var skremmende stødig. Og før hun rakk å tenke, slo han henne brutalt i ansiktet. Hun tok seg til kinnet, men det var ikke smerten som slo henne ut av balanse — det var blikket. Det var noe i det hun ikke kjente igjen – som skremte henne.
Hermann snudde seg brått og gikk fra dem med raske skritt.
Fanny ble stående, pustende, skjelvende. Hun presset hånden mot kinnet, men fingrene dirret for mye til å gi støtte. «For én gangs skyld kunne det vært deg som irettesetter ham…» stemmen var lav, nesten knust. «Er du… har du drukket igjen? Jeg er så sliten av å være den som holder orden. Forstår du ikke det?»
Heinrich svarte ikke. I stedet stirret han etter gutten, men blikket virket sørgmodig og tomt.
Fanny stirret fortsatt etter gutten, og skuldrene sank. «Unnskyld, Heini… Jeg mente det ikke. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre…»
Da hun snudde seg, var Heinrich allerede på vei tilbake til sitt lille avlukke, adskilt fra resten av familien.
Fanny ble stående alene et øyeblikk. Hun tørket kinnet med håndbaken. «Det blir lettere for deg når vi er borte,» sa hun stille, nesten som om hun prøvde ordene på tungen, før hun gikk videre.
2: Oleksiy (Otto)
Sevastopol, 17 oktober 1854,
Førtifire år tidligere.
Oleksiy bar kasser og melsekker om bord i et sivilt skip som lå til ved skipskaien i Sevasopol. Skuldrene var tunge av last og uro. Østkrigen hadde herjet i flere måneder. Hjemme var nødlageret nesten tomt og det ryktes at det samme gjaldt de offentlige ressursene.
Han sukket. Byen var den russiske flåtens hovedhavn, men det virket ikke som om tsaren brydde seg om dens innbyggere. Det gikk rykter om at fienden nærmet seg og kunne angripe når som helst. Likevel lå stadig færre krigsskip klare ved havnen.
Midt oppi alt dette hadde Yeva blitt gravid igjen - de som knapt klarte å brødfø sine to sønner slik tingene var nå.
«Oleksiy Odeska!?»
Han satte fra seg melsekken og hilste mot en oppsynsmann. «Meld Dem hos kommandant Ivanov umiddelbart!»
Han nikket ydmykt. Uten et ord snudde han seg og hastet mot havnesjefens kontor. Han visste at en eneste setning kunne være nok til å miste jobbent, så han banket forsiktig på kommandørens dør og gikk inn.
Bak skrivebordet satt en myndig mann med runde hornbriller, omgitt av stabler av dokumenter. «Sett Dem.» mumlet han, uten å se opp. «De forstår hvorfor De er innkalt?»
«Nei.. jeg må innrømme at jeg ikke er sikker.»
«De snakket ukrainsk i arbeidstiden.»
«Ukrainsk…? Men det er jo ulovlig..! Det må være en misforståelse—»
Kommandøren bladde i en protokoll og lot fingeren gli nedover siden. «“Чекати з моря погоди..” Hvilket språk er det?»
Oleksiy kjente det stikke i magen. «Det er ukrainsk… men det er bare et ordtak. Det betyr—»
«Jeg spurte ikke hva det betyr! Innrømmer De å ha sagt det?»
«Ja.. men.. i et forsøk på å være morsom. Jeg ventet på et nytt oppdrag og—»
«Jeg ba ikke om noen forklaring! De svarte på ukrainsk. Ja eller nei?»
«Jo… men—»
Kommandøren fnyste. «Hvis De ikke engang kan kontrollere Deres eget morsmål eller verdighet, hvordan kan vi stole på at De ikke er beruset på jobb?»
Oleksiy stammet, «Min verdighet…?»
Mannen leste i protokollen.
«Det står her, svart på hvitt. De bryter reglementet temmelig ofte! Tror De vi er tjent med en ansatt som har møtt beruset på jobb?»
«Det… det skjedde bare to ganger… Jeg ble innkalt på tidspunkter jeg egentlig hadde fri…»
Kommandøren slo knyttneven i bordet. «Nå er det nok! Vi er i krig. De har gjentatte ganger vist Dem ustabil. Jeg betviler at De i det hele tatt er en lojal russer.»
«Ikke lojal? Jeg har aldri gjort noe som—»
Kommandøren reiste seg «Hvor mange ganger skal jeg si det til Dem? Jeg tolererer ikke at De snakker meg imot!»
«Men herr kommandør, jeg må jo få lov til å—»
«Forsvinn! De kan finne Dem et nytt sted å jobbe. Her har De ikke lenger noen plass.»
«Kommandør, jeg bønnfaller Dem—»
Men ordene var forgjeves. Han var oppsagt.
Oppsagt. Oleksiys skuldre sank og han strøk hånden febrilsk over pannen med det samme han forlot kontoret.
Et enkelt ord ytret i raseri, hadde fått hele Oleksiys verden til å rase sammen.
Han hadde sett naboer og barndomsvenner bli fordrevet fra hjemmene sine. Han hadde alltid stått taus i utkanten mens mennene rundt ham diskuterte tsarens siste dekret, lo, gestikulerte, siterte aviser han ikke kunne lese.
Når noen spurte hva han mente om saker og ting, svarte han med et kort nikk og lot blikket gli ned mot bakken. Fingrene hadde alltid strøket urolig over den sprukne lærremmen på sekken, for når samtalen dreide inn på politikk, tok han alltid et skritt bakover og fant en unnskyldning for å gå.
Han holdt seg alltid i utkanten, alltid stille, som en mann som visste at ordene tilhørte andre.
Hadde de sett sorgen? Sinnet?
Var det derfor familien senere ble kastet ut fra husmannsplassen?
Uansett hadde de drevet gjennom Krim, som så mange andre, på jakt etter bolig og arbeid.
Til slutt endte han som havnearbeider her i Sevastopol.
Det var før krigen… Fremdeles foregikk den langt unna, men i det siste hadde redselen begynt å spre seg. Nå virket det som om de var fanget. Fienden kunne angripe via sjøveien når som helst.
Oleksiy ville ikke tenke på det nå. Lengselen etter å drukne tankene i nærmeste kneipe meldte seg. Hva skulle han si til Yeva? Hvor skulle de dra?
En merkelig hvinende lyd skar plutselig gjennom luften— tynn, nesten skjærende — etterfulgt av et voldsomt brak. Trykkbølgen slo mot ham som en vegg. Støv og murpuss traff ansiktet hans, og småstein haglet over kaien. De plasket i sjøen og klirret mot brosteinene som hagl formet av glass.
Han snudde seg — Kontoret han nettopp hadde forlatt, var borte. Bare en rykende haug av splinter og mur sto igjen.
Han stirret mot havnen. Ikke et eneste fiendeskip.
Brått gikk sannheten opp for ham. Krigen hadde nådd Sevastopol — men ikke via sjøveien. De var innesperret bak bymurene som skulle beskytte dem.
Utenfor lå fienden og sperret dem inne som rotter i et bur.
En ny eksplosjon ristet bakken under ham. Lukten av brent treverk og krutt fylte luften. Et barn skrek et sted bak ham. En kvinne ropte etter noen som ikke svarte.
Oleksiy begynte å løpe.
Hjertet hamret så hardt at han kjente det i halsen. Støv la seg som et slør over byen, og hver gang han pustet, brant det i lungene. Han snublet nesten over en mann som lå død i et krater, men tvang seg videre.
Huset var truffet flere steder; veggene var svidd, og vinduene blåst ut. Men kjellerleiligheten virket fortsatt hel. Han kastet seg inn.
«Yeva, vi må flykte! Fienden er utenfor murene!» ropte han mens han grep klær, tepper, alt han kunne få tak i.
Hun satt paralysert. «Flykte? Vi er jo innesperret…»
En ny eksplosjon fikk gulvet til å riste. Støv drysset ned fra taket. «Skipet!» ropte han, mens ringingen i ørene vokste til den nesten overdøvet hans egen stemme.
«Det sivile skipet ved kaia. Vi sniker oss om bord!»
De snublet ut i en by der totalt kaos rådet. Luften var tung av røyk. Gnister drev gjennom gaten. Et bygg kollapset i det fjerne. Flere steder måtte de nærmest klatre over hauger av ruinmasser som hadde rast ut og gjort gatene nesten ufremkommelige.
Til slutt nådde de havnen, bare for å oppdage at helvete hadde brutt løs. Flammer brølte fra lagerbygningene. Folk løp i alle retninger, noen med blod i ansiktet, andre med barn presset mot brystet. En hest vrinsket i panikk der den stormet nedover gaten, bundet fast til en vogn som sto i brann.
Og midt i kaoset - en liten familie som listet seg frem mellom kasser og ruinrester. Mannskapet var for hektiske med å klargjøre for avgang til å oppdage dem, for det hastet å sette seil.
Menn ombord på skipet ropte til hverandre, stemmene druknet i bombardementet. Tau ble kastet, kjettinger sleptes over dekk. Røyken lå som et teppe over vannet, men ingen syntes fortsatt å få øye på dem, så Oleksiy grep sønnene og løp opp landgangen. Han kjente ikke vekten — bare adrenalinet som drev ham fremover.
Først om bord oppdaget han at Yeva ikke var der.
Han snudde seg, hjertet stoppet nesten. Røyken gjorde det vanskelig å se. En kanonkule hvinte og traff en stabel kasser som eksploderte i et blendende lysglimt. Trykkbølgen slo ham bakover.
«Løp!» ropte han.
Tilbake på kaien vaklet Yeva idet hun nesten ble slengt bakover. En skarp, intens lyd fylte hodet hennes. Hun kjente blodet renne varmt nedover ansiktet. Trommehinnene var sprengt, men hun løp. Halvt blindet av røyk, halvt døv av eksplosjonen, løp hun mot skipet, mot Oleksiy og barna – mot det eneste som kunne ligne trygghet.
3: Heinrich og Ida.
Bonn, oktober 1854
Merkelig nok var det først i alderdommen at Heinrich Göring skulle huske sitt første møte med Ida.
Den gangen han som sekstenåring våknet en morgen i hjemmet til stålverkseier Albert Remy, en av Bonns mest velstående menn, bosatt i byens finere vestkant.
Dagen før hadde han reist i hestedrosje sammen med Idas far hele veien fra Emmerich am Rhein. Turen hadde vart i nærmere seks timer og endte derfor sent på kvelden.
Herr Remy — en gammel venn av familien — hadde insistert på at de skulle bli hos dem over natten.
Neste morgen sto Heinrich tidlig opp og listet seg ned trappen på leting etter et toalett.
Gutten antok at huset hadde en slik, moderne anretning som ofte fantes i rike familiers hjem.
I første etasje åpnet han en dør han trodde ledet til et slikt rom. I stedet trådte han inn i et bibliotek, rikt møblert, med duften av papir og lær hengende i luften.
Heinrich var i ferd med å trekke seg tilbake da han fikk øye på henne. Ida.
I en lenestol ved vinduet satt en liten pike, knapt fem år gammel. Hun holdt en avis i hendene og studerte den med en alvorlig mine, som om hun forsto hva ordene innebar.
«Står det noe interessant der i dag?» spurte han, halvt på spøk.
Jenta skvatt lett, men samlet seg raskt. «Ikke så mye,» svarte hun rolig. «De skriver mest om krigen … Men jeg leser om koppervaksinen. I England diskuterer de fortsatt om barn bør vaksineres, mens vi her i Preussen har tilbudt det i mange år.»
Heinrich ble stående, forbløffet å stirre på henne og avisen. «Får jeg se?»
Hun rakte ham den uten å nøle. Til hans forbauselse handlet artikkelen om akkurat det hun hadde sagt.
I samme øyeblikk gikk døren bak dem opp.
«Jeg tenkte nok jeg fant Dem her, unge mann,» sa stålverkseieren med et svakt smil. «Allerede fordypet i morgenens nyheter ser jeg. Det lover godt.»
Herr Remy vendte seg mot piken. «Ida, frokosten er klar.»
Hun reiste seg, neiet og forlot rommet uten et ord.
Albert Remy så tilbake på Heinrich. «Det gjelder Dem også, unge mann. Din far ønsker å reise så fort dere har spist.»
Møtet varte knapt et øyeblikk, så kort at ingen av dem festet særlig betydning ved det.
Likevel skulle Heinrich mange år senere forstå at nettopp denne morgenen, i dette stille rommet, hadde noe blitt satt i bevegelse. En umerkelig forskyvning som, langt frem i tid, kom til å gripe inn i langt flere liv enn deres egne.
Men det var det jo ingen av de involverte som visste da.
4: Ida.
Bonn Julen 1854
Noen måneder hadde gått og kampene pågikk nå for fullt på Krim. Albert Remy leste avisene med stor nysgjerrighet hver eneste morgen, for Krimkrigen som den nå ble kalt, var uten tvil det store samtaleemnet i hans omgangskrets. Jernverkseieren så granskende på et bilde fra fronten. Teknologiske fremskritt og menneskelige grusomheter virket som de gikk hånd i hånd for tiden!
Albert ristet opprørt på hodet. De fikk grusomhetene til å komme så mye nærmere. «Nei, det var bedre før! Da ble vi spart for sånne barbariteter!» mumlet han og bladde om til hyggeligere artikler.
Ekteparet Remys datter, Ida, var kommet i den alderen hvor julen ble forbundet med gaver, dufter, god mat og fine selskaper. Julaften var intet unntak. Hun ble kledt i en vakker kjole med tilhørende sløyfebånd i håret, for i kveld var familie og foreldrenes viktigste venner invitert. Med minner om tidligere julefeiringer trippet jenta derfor foran de store dobbeltdørene inn til finstuen hvor familieselskapet skulle holdes.
Da de endelig åpnet seg, avslørte de et overdådig pyntet rom badet i skinnet fra en mengde lamper og et stort, vakkert juletre dekorert med levende lys, søtsaker og sølvfargede lenker som snirklet seg pent rundt treet i forskjellige lag.
Brødrene hennes var så spente at de knapt klarte å spise.
Etter måltidet begynte de endelig på gaveutdelingen, som var en stor begivenhet hjemme hos familien Remy, for julaften var barnas kveld. Barnas far satte seg høytidelig og fisket frem en stor pakke. Med påtatt stemme leste han kortet festet på gaven:
«Vår kjære sønn, Hugo.»
Med ild og damp kan nok “ingenieren”
få fart på denne og karrieren.
Med lek og latter blir læren lett
og yrket vil nok forstås "helt rett".»
Hennes mor brøt ut i en liten latter, tydelig forlegen på vegne av sin nederlandskfødte manns manglende poetiske evner og pussige tysk; «ingenieren… Jo, men det rimet jo.» fortsatte hun diplomatisk. «Nei, neste år blir det jeg som skriver dikt», skålte hun mot sin mann.
Idas eldste bror pakket ivrig opp gaven, et stort og eksklusivt leketøy i metall.
Gutten gransket det med en litt skuffet mine.
«Hva slags innretning er det?» sa han nølende. Faren smilte stolt: «Slike maskiner, min sønn, varsler en ny tidsalder! Denne oppfinnelsen er i ferd med å endre livene til Preussens og Europas befolkning! Slike maskiner vil frakte mennesker effektivt fra by til by! De vil skape fabrikker og gi folk jobber, danne byer og tettsteder.
Merk mine ord: Denne oppfinnelsen vil for alltid endre våre liv!»
Leketøyet var formet som et lite fabrikkbygg med skorstein og møllehjul. Selve bygningen kunne løsnes fra sokkelen og avslørte en innside av fascinerende metallrør og en liten vannbeholder. Under denne var det plassert en oljelampe.
Ida så fascinert på, mens faren viste sine to sønner, Hugo og Friedrich Albert hvordan man fylte beholderne, den øverste med vann og den andre med olje, tente lampen og forsiktig plasserte bygget tilbake på plass. «En slik dampmotor driver både tog og fabrikker. Det er slike maskiner mitt firma produserer…. Selvsagt i mye større format.»
Herr Remy var nå ivrigere enn sine to sønner, for bare et minutt senere kom damp ut av en pipe på siden. Om en trakk i en snor fikk den en fløyte til å lage en høy lyd. Like etter begynte et stort dreiehjul å snurre, noe som igjen fikk et mindre hjul til å spinne. Stolt gjentok han; «Dette er riktignok et leketøy, men prinsippet er det samme. Slike maskiner er det mitt jernverk produserer til fabrikker over hele Preussen.
Dere skal få se. Maskiner som dette er i ferd med å forandre hele Europa. Nei, ikke bare Europa, men hele verden!»
Den eldste sønnen svarte ham nesten umerkelig: «Du har alt fortalt oss det noen ganger, far.»
Ida reiste seg på tåspissene, som om hun forsøkte å få et bedre glimt av mekanismen. Hun bet seg lett i leppen, en vane hun hadde når hun forsøkte å forstå noe.
Intuitivt ville hun undersøke hva som fikk alt til å fungere, men faren stanset henne. «Nei, Ida. Dette er et leketøy for gutter som skal bli ingenierer — Ikke et leketøy for unge frøkner, min kjære.», sa han og blunket muntert mot sin kone.
Idas skuldre sank et lite hakk, nesten usynlig, og hun trakk hånden til seg. Hun la hodet svakt på skakke, som om hun vurderte å protestere, men lot det være. I stedet foldet hun hendene bak ryggen.
Like etter hentet hennes far frem en stor, fin gave under juletreet. «Denne, derimot, er til deg.» Herr Remy smilte mens han leste diktet.
«En liten pike, en søt prinsesse,
vil stelle henne, med navn “Caresse”.»
Hennes mor lo hjertelig. «Men Albert da. Har du virkelig skrevet det helt alene?»
Nei, faren måtte innrømme at han fikk litt hjelp med navnet. «Jeg fant ingenting annet som rimet på prinsesse», humret han.
Ida pakket opp gaven med ivrige små fingre, I en stor og silketrukket eske lå en vakker dukke med et håndmalt hode av den fineste porselen.
Håret var av ekte menneskehår med samme farge som hennes eget. Stolt forkynte Albert at han hadde fått den spesiallaget på bakgrunn av noen bilder av henne.
Ida smilte og takket sine foreldre høflig for gaven. Men om hun hadde fått velge, så var det dampmaskinen hun var aller mest fascinert av. Derfor så hun med lengsel mot den – og det imponerende kjemisettet Friedrich Albert nettopp hadde mottatt, uten særlig entusiasme, for hennes brødre drømte om helt andre ting. Slike som guttene i roklubben og venneflokken snakket om, og det var ikke kjemisett eller lokomotiver. De ønsket seg jaktrifler, fektesett og uniform.
Senere den kvelden satt hun med dukken i fanget, strøk tommelen over porselensansiktet og lente pannen mot den.
Ingen la merke til at hun, med et blikk over skulderen, snek seg bort fra juleseskapet og inn i familiens bibliotek med dukken trygt klemt mot brystet. Der inne, omgitt av mørke bokrygger og den svake duften av lær og støv, dro hun frem et medisinsk leksikonen fra nederste hylle.
Med en høytidelighet bare barn kan ha, plasserte hun Caresse ved siden av seg på gulvet, åpnet boken og begynte å lese høyt — med en glød som om hun avdekket en forbudt verden. Det var til dukken hun leste først, som om Caresse var den eneste som kunne forstå hvor spennende alt dette egentlig var.
5: Otto (Oleksiy)
Bonn Julen 1854
På motsatt side av Bonn feiret en langt mer beskjeden familie jul denne kvelden.
Otto — som en gang het Oleksiy — og hans kone Eva hadde nylig kommet hit som flyktninger fra Krim.
I motsetning til familien Remy var hjemmet deres ikke pyntet med juletre, nypusset sølv eller vakkert innpakkede gaver. Men sønnene, Helmut og Georg, var like fulle av forventning som alle andre barn i byen.
Den ti år gamle Helmut og hans to år yngre bror, Georg, hadde gledet seg i flere uker.
Opprinnelig het de Vladislav og Yuriy, men foreldrene mente at tyske navn ville gjøre veien inn i det nye landet litt mindre bratt.
Helmut hadde gått stille i flere dager før jul. De tyske barna hadde fortalt ham om Knecht Ruprecht, den mørke hjelperen som kunne dukke opp og kreve at barna resiterte bønnene sine uten feil. Helmut strevde med slike ting. Tankene hans vandret ofte sine egne veier. Ord som andre lærte uten anstrengelse, gled ut av hendene på ham som vann.
Noen ganger kunne et mørke ta ham — et raseri han ikke forsto og knapt husket etterpå — men denne julen hadde det holdt seg borte. Og på julaften fikk både han og Georg frukt og nøtter av nissen, akkurat som de andre barna i nabolaget. Eva hadde dessuten strikket sokker og et lite sjal, så de ikke skulle fryse.
Moren het opprinnelig Yeva hjemme i Sevastopol. Et enkelt og vakkert navn som betyr liv. Men en gang hadde hennes mann smilende sagt at «vi har kommet hjem til det landet vi skal leve og dø i. Fra nå av heter du ikke lenger Yeva, for vi er ikke tjenere av en despotisk hersker. Her skal vi leve nye liv som frie mennesker! Fra i dag er du min tyske kone Eva og jeg din mann; Otto! Mitt gamle navn Oleksiy er dødt og begravet i Sevastopol. Jeg skal bli en ny og bedre mann, Eva.»
Han, som før var sterkt avhengig av alkohol, hadde ikke drukket en dråpe siden de flyktet fra byen som nå var midt i krigens grusomheter.
Her i Bonn var han som forvandlet. Hver morgen før soloppgang gikk han ut for å stille seg i jobbkøene. Han tok hva som helst av arbeid, men kom ofte hjem uten en eneste pfennig. Likevel var han mild, tålmodig, nesten håpefull — en mann hun knapt kjente igjen, men som hun hadde drømt om i mange år.
Livet ble imidlertid ikke så enkelt som de ønsket, for de ankom det nye landet med et helt annet språk enn sine nye landsmenn. Med seg hadde de en bagasje full av tradisjoner, uvaner, samt en kulturell bakgrunn som gjorde det vanskelig å få innpass i samfunnet de så sterkt ønsket å bli del av.
De kom fra en verden der få kunne lese, og der jorden ble dyrket slik fedrene alltid hadde gjort det.
Her møtte de maskiner, regler — og et språk de ikke forsto.
Det var derfor et sjokk å oppleve at mange av de jødiske innvandrerne hadde utdanning og fagkunnskap.
Egenskaper som ga dem et klart fortrinn. Selv sto de med tomme hender.
Kommentarer
Legg inn en kommentar