Skjedde dette virkelig? De amerikanske konsentrasjonsleirene på Filippinene..

I dag skal jeg noe som kanskje vil sjokkere og forundre deg.
Jeg skal skrive om noe som nesten aldri nevnes i historiebøkene. Nemlig de amerikanske

konsentrasjonsleirene på Filippinene. Jeg skal prøve å gjøre det ved å presentere små utdrag fra min egen roman. Du kan kanskje få inntrykk av at jeg prøver å fråtse i historisk lidelse. Det er faktisk ikke meningen. Tvert om håper jeg du vil oppleve at den heller handler om kjærlighet- respekt og en streben etter å gjøre det som er godt i en verden hvor realiteten ikke alltid virker forenlig med våre moralske idealer. Hvorfor skriver jeg da om folkemord - som konsentrasjonsleirene på Cuba- i Sør Afrika og nå i Filippinene? Jeg mener vi er avhengig av å forstå vår fortid for å tolke vår samtid. Det samme mener jeg er tilfelle i en historisk roman. Nazismen og den tiden som kom til å forme Europa flere tiår etter Oscars brev til Heinrich, oppstod ikke i et vakuum. Verden var preget av sin fortid - og sin samtid. Men nå, over til små utdrag fra et kapittel i min roman:

Den 64 år gamle Heinrich var full av tanker da han kom tilbake til sin egen, trygge leilighet. Kvelden hadde vært sterk, nesten overveldende, for alle som hadde deltatt. Han snakket lavt til sin avdøde kone, som om hun fremdeles kunne høre ham. «Du hadde vært så stolt av vår kjære Fanny i kveld, Ida. Hun var så fylt av deg…»

Han la en ny kubbe i peisen, gikk bort til vinduet og lot blikket hvile på den klare vinterhimmelen. Fullmånen hang som et blekt øye over landskapet. Som alltid ved fullmåne mumlet han den gamle bønnen han en gang hadde lært av Khoisan‑folket i Tysk‑Sydvest‑Afrika:

«Når månen dør hver måned, la synden i meg dø med den. Når månen gjenfødes hver måned, la det gode i meg bli gjenfødt i den.»

Det var merkelig hvordan hukommelsen fungerte. Noen ting husket han med krystallklar presisjon. Andre forsvant som sand mellom fingrene.

Han skulle akkurat til å slukke lyset da han fikk øye på et brev som lå halvt skjult under en bunke aviser Hermann hadde tatt med fra Berlin. Han hadde ikke lagt merke til det tidligere. Når hadde det kommet? Han løftet det opp. Konvolutten var tykk, stemplet med et offisielt segl. Frimerket bar et navn han ikke hadde ventet: Filippinene. Hvem i all verden skrev til ham derfra?

Datostempelet var mer enn et halvt år gammelt. En kjent følelse av håpløshet og fortvilelse steg i ham.

Hadde han mottatt brevet og så forlagt det? Eller var det en annen forklaring? Hukommelsen sviktet ham stadig oftere. Bøker dukket opp i skoskapet. Aviser i kjøkkenskuffen. Hele dager forsvant som svarte hull.

Han la brevet på nattbordet og bestemte seg for å lese det neste morgen. Men søvnen kom ikke. Til slutt sto han opp, tente lampen og åpnet konvolutten. Det elektriske lyset fascinerte ham fremdeles — dette moderne mirakelet som tente bare fordi han vred på en bryter.

Heinrich åpnet det med skjelvende fingre.

Brevet fra Filippinene – og en annen type konsentrasjonsleir

Utdrag fra Oscars brev i romanen:

«Mitt eget land; USA, som selv måtte kjempe seg fri fra imperialismens kvalmende hånd, har nå blitt kolonimakt.»

Etter den spansk‑amerikanske krigen hadde USA overtatt Cuba, Puerto Rico, Guam og Filippinene. Det som skulle være en frigjøring, ble i stedet en ny okkupasjon. Senator George Hoar hadde formulert det Oscar selv følte:

«Denne traktaten vil gjøre oss til et vulgært, vanlig imperium, som kontrollerer underraser og vasallstater.»

Kort tid etter Oscars ankomst til Manila brøt krigen mellom USA og Filippinene ut. Filippinerne hadde forventet uavhengighet. I stedet fikk de en ny kolonimakt.

Oscar skrev:

«Fra å være lege er jeg nå tvunget til delaktighet i grusomheter som bryter med alt menneskelig i meg.»

De amerikanske konsentrasjonsleirene – en glemt historie

Det Oscar beskrev, var ikke propaganda. Det var virkeligheten.

Mellom 1899 og 1902 opprettet USA en rekke konsentrasjonsleirer på Filippinene — kalt reconcentration zones eller protected zones i offisielle dokumenter. De var inspirert av de spanske leirene på Cuba, og senere av britenes leirer i Sør‑Afrika.

I disse leirene ble hele landsbyer tvangsflyttet. Matforsyningene ble forhindringer eller kuttet helt. Epidemiske sykdommer spredte seg ukontrollert og de internerte fikk ingen medisinsk behandling. Barn døde i hopetall -- så store at vi i dag med stor sannsynlighet ville klassifisert det som folkemord. Sivile var innesperret blant høye piggtrådmurer, bevoktet av amerikanske soldater bevæpnet med de nye, effektive riflene som kunne skyte flere skudd på rad.

Oscar skrev:

«Vi brenner landsbyer, Heinrich. Jeg har sett barn dø i armene på mødre som ikke engang får lov til å begrave dem.»

Han beskrev også torturmetoder som ble brukt av amerikanske soldater, blant annet den beryktede water cure, en form for vannbasert tortur som senere ble fordømt av amerikanske senatorer.

Offisielt hevdet USA at få sivile døde. Men Oscar hadde sett tallene:

«Én million mennesker, mestparten sivile, har blitt drept eller forsvunnet under vår okkupasjon.»

Moderne historikere anslår dødstallene til mellom 200 000 og 1 000 000, avhengig av metode og kilde. De fleste døde av sult, sykdom og tvangsflytting — ikke i kamp.

Amerikas glemte folkemord

Oscar skrev videre:

«Du påpekte mange ganger at mitt land oppstod med et folkemord.»

Han siktet til utryddelsen av urfolk i Nord‑Amerika — en historie USA lenge har forsøkt å omskrive. Oscar innrømmet at Heinrich hadde hatt rett:

«Millioner av indianere ble slaktet eller stuet sammen i reservater. Og vi undertrykker dem ennå.»

Brevet var en tilståelse, en bønn, og en avskjed.

«Om du ikke skulle høre mer fra meg, ikke døm meg for hardt. Be for meg uansett hvilken Gud du måtte tilbe.»

Heinrichs natt

Heinrich klarte ikke å sove. Han satt ved vinduet og så grålysningen farge himmelen svakt rød bak fjellene. Igjen var titusener av mennesker myrdet i konsentrasjonsleirer. Verden gikk inn i et nytt år, men ikke inn i en ny moral.

Han tenkte på sine barn. På Hermann og Albert. På hvilken verden de skulle vokse opp i. Ville de velge rettferdighet, kjærlighet og håp — slik Ida hadde gjort? Eller ville de følge dem som styrte, selv om det førte dem inn i fortapelsen?

En ny dag brøt gjennom nattens mørke. Men ikke for Heinrich.